Behandling ved antistoffsvikt

Behandling ved antistoffsvikt

Primær antistoffsvikt representerer en varig skade i immunsystemet. Foreløpig har vi små muligheter til å behandle den bakenforliggende årsaken. Målet for behandlingen er først og fremst å begrense antallet infeksjoner og dermed redusere faren for utvikling av kronisk lungesykdom og skader på andre organer.

Behandlingen består hovedsakelig i å tilføre immunglobulin (antistoffer) kombinert med infeksjonsforebyggende tiltak; i tillegg brukes antibiotikabehandling ved infeksjoner. Når sykdommen oppdages og behandling er satt i gang, er det gode muligheter for et friskere liv.
Tilførsel av immunglobuliner
Mange har behov for livslang behandling med immunglobulin. Ved tilførsel av riktig mengde immunglobulin går antallet bakterielle infeksjoner betydelig ned. Dermed reduseres også risikoen for å utvikle komplikasjoner og senskader.
Immunglobulin er en væske som inneholder renset IgG-antistoff og lite eller ikke noe IgA- og IgM-antistoff. Det er et konsentrat av immunglobuliner som tas fra blodplasma fra et stort antall ulike blodgivere. Blodet fra hver giver er nøye testet for å utlukke smitte med for eksempel hepatitt virus og HIV. Blodplasmaet behandles for å uskadeliggjøre eventuelle bakterier og virus. Ingen kan garantere hundre prosent at smittestoffer ikke overføres.
Men med dagens fremstillingsmetoder og testing av blodgivere er sikkerheten høy mot overføring av smittestoffer. Immunglobulin kan gis i en muskel (intramuskulært), direkte i en vene (intravenøst) eller i underhudsfettet (subkutant). Intramuskulær immunglobulin substitusjon (erstatning) ved antistoffsvikt benyttes i dag bare helt unntakelsesvis, da de andre formene for immunglobulin substitusjon er vesentlig mer effektive. Valg av behandlingsmetode, i praksis subkutan eller intravenøs immunglobulin substitusjon, avgjøres i hvert tilfelle i samråd mellom lege og pasient.
Antistoffene som blir tilført brytes gradvis ned over tid og behandlingen må gjentas. Ved subkutan behandling tilføres stoffet i mindre doser. Behandlingen må da gjentas med kortere intervall, en eller flere ganger i uken, og behandlingen utføres hjemme. Intravenøs behandling foregår på sykehus, og åpner for muligheten til å gi større doser. Behandlingen må gjentas etter 3-4 uker.
Virkning og bivirkning
Det er ikke uvanlig å få frysninger og feber i forbindelse med de første behandlingene med immunglobulin, spesielt etter intravenøs tilførsel og særlig hvis man har en pågående infeksjon. Reaksjonen skyldes vanligvis ikke overfølsomhet, men at det oppstår en betennelsesreaksjon når antistoffene kommer inn i kroppen og begynner å bekjempe infeksjonen.
Virkningen av behandlingen med immunglobulin varierer noe. Barn vokser ofte bedre og det er tegn på trivsel og bedre helse. Pågående infeksjoner brenner ut og færre nye infeksjoner kommer til. For voksne kan det ta lengre tid før man merker virkning, spesielt hvis det allerede er utviklet senskader.
Denne siden inneholder generell medisinsk informasjon som ikke kan brukes til ethvert enkelt tilfelle. Medisinsk kunnskap og praksis kan endre seg raskt. Derfor bør denne siden ikke brukes som en erstatning for profesjonell medisinsk hjelp